onsdag 30. oktober 2013

Kake i en kopp

På søndag hadde jeg lovet bollebaking, og så snart "Lillebror" hadde sovnet ute i vognen var "lille Engelen" klar på kjøkkenet! Kun for å oppdage at vi ikke hadde noe å bake boller av! 
Kjøleskapet var et tragisk syn - tørrskapet likeså!

Etter ett par forsøk på å google "boller uten ..... alt" ga jeg opp, og fant frem oppskriften på "kake i en kopp". En sikker vinner i nøden!


Vi blandet sammen i en fei, og tømte det hele over i en kopp! "Lille engelen var noe skeptisk".


Inn i microen på full effekt, i 2-3 min. Og det var ganske spennende å se på at kaken vokste inni microen... 
Og siden vi er så heldig å ha den stående oppå kjøleskapet, fikk jo mor seg en god treningsøkt også av å holde treåringen på strake armer, så hun kunne se :) 


Ferdig! og prøvesmaket av ho mor! (host host)


Veltet den over på et fat, og strødde på kokos og melis... Så var det bare å lene seg tilbake, nyte en kopp kaffe, og sanke mammapoeng fra en fornøyd liten engel! 


Men NÅ..... Blir det bollebaking! 
For i dag er hun hjemme med heftig forkjølelse, enn dog i Altfor god form!

;) 


tirsdag 22. oktober 2013

På kafé med barn

Her for noen uker tilbake var vi på lørdagskafe sammen med en venninne og hennes tre barn... Vi hadde vært på en heller misslykket familielørdag på et hotell her i byen - hvor vi hadde blitt stuet langt inn i hotellets indre, med forklaringen at de hadde så mange gjester, som oppholdt seg i fellesområdet.
Ungene lot seg ikke begeistre og kakebordet vi hadde lovet de, dukket aldri opp!
Ungene ville ha kake, vi ville ha kaffe - så løsningen ble kafeen på andre siden av gaten... 


Så, vi velta oss inn der på det viset tre kaffetørste voksne, tre kakesultne barn og to puppetørste babyer gjør det når de skal på kafe...
"Dunk dunk med vognen! Å unnskyld! Neeeei ikke der! Kom hit! Hvor sitter vi? Her? Der? Ikke klatre på benken! Jada du skal få kake! Kom hit! Må du på do?! NÅ? Ja...."

Så.... Flere hundre kroner i kaffe, kake, bolle og kuli senere, var vi på plass. 
Mannen åpnet kulikartonger, sørget for servietter og fortsatte med de nødvendige strofene: "Nei, ikke klatre der! Spis kaken din! Ikke ligg på gulvet! Må du på do?! NÅ?"
Jeg og min venninne koblet hver vår baby, på hver vår pupp, og pratet HØYT over alt bråket, mens vi slurpet kaffe gjennom sugerør... 

Og det var da det skjedde... Jeg møtte meg selv...
Det plinga i dørbjellen på kafèdøren, og inn kom ... jeg!? for 12 år siden!

.... .... .... 

Midt i kafètiden på en lørdag formiddag var det to jenter i 18 - 20 årene som skulle ta seg en tur på kafe. De var ung og fresh, de hadde sladder å dele og festligheter å planlegge, og de hadde tenkt å gjøre dette over en Chai latte..... På kafè....
De ble stående to meter innforbi døren. Med omtrent like stor avstand til oss, og til kaffebaren, og der stod de, og så rundt seg som om de var kommet til en annen planet.

De speidet etter et sted å sitte, og målte avstanden derfra til oss! 
De så på oss...
En unge på gulvet, en klattrende over sofaryggen, kake, krem, snørr. Og som om ikke det var nok, TO ammende damer. Som ikke engang enset ungene som lå der å stirra i taket, med melkespruten i øret!
De så på hverandre - og på oss igjen. 
De så på damen bak disken, på døren de nettopp hadde kommet inn, og på oss igjen.
Og så gikk de.
Himlet med øynene, kastet på håret, og gikk! 


Og jeg måtte le litt når jeg satt der, og betraktet meg selv. For det var altså som å stå på utsiden å se meg selv, i to forskjellige faser av livet!

For 10 - 12 år siden var jeg ung, om enn ikke så lovende, men fast bestemt på at jeg ikke skulle ha barn.
Jeg hatet unger på bussen, på flyet eller hvor som helst annet offentlig sted. Jeg syntes alle unger var frekke, og jeg virkelig misslikte damer som ammet i offentlighet!
... Og på kafè!!? Fysj, folk skal jo spise der - har ikke lyst til å se på svulmende bryster da altså... 
Den gangen hadde jeg også valgt en annen kafe, hvis den første var full av unger og ammende damer. Jeg hadde himlet med øynene og kastet på håret, og så hadde jeg planlagt festlighetene mine et annet sted.


I dag er jeg den mammaen som sitter å ammer på kafè, mens ungene spiser kake, griser på gulvet, og stirrer på den store nesen til mannen på nabobordet. Og på disse årene som har gått mellom gamle meg, og nye meg, har jeg lært at mens det kanskje bare finnes en type barn, så finnes det flere typer ammende mammaer.

Ofte henger det sammen med hvor mange barn en har. En mamma med ett barn, hjemmer seg kanskje bort når hun skal amme.
En mamma med to barn, som meg selv, smyger kanskje puppen forsiktig frem til barnet, under en stor genser.
En mamma med tre, fire, fem !? barn, har fortått at pupp er mat, og mat er en fornøyd baby og mindre bråk, og bretter gjerne opp og velter ut matfatet når det trengs.
Man blir mindre blyg med flere barn, men betyr det at man skal slutte å ta hensyn til omverden?

Som ammende mamma selv, synes jeg at amming når det trengs, hvor enn man er, er en selvfølge. Missforstå meg rett. Men jeg synes likevel at man skal være ydmyk ovenfor omgivelsene. 

Finnes det ikke en mellommåte, som forener oss med mammaerfaring og de uten?
Er det riktig at man skal stues bort i barnesoner på hoteller og kafeer, for at vi ikke skal forstyrre de andre gjestene?

-----------

Kafèturen denne lørdagen ble vellykket for både liten og stor. Vi pakket med oss våtservietter, sko, bleier og bamser, ryddet lett på bordet og forlot kafeen med fornøyde barn og sovende babyer!


torsdag 17. oktober 2013

"Det er når du får barn du merker at du selv blir gammel"

Det sa alltid mamma, og det er så sant så sant!
Tiden flyr etter at barna kom i hus, og mens man napper grå hår, kniper i sideflesket, lager middag, vasker klær, sjonglerer legoklosser, tar trusa på hodet og glemmer å pusse tennene - så klamrer man seg fast i tiden og øyeblikkene.

"Lille Engelen" er snart tre år, og når jeg ser på bilder fra bare ett år tilbake, blir jeg vemodig og tanksom - "Hvor ble tiden av"

For bare 13 måneder siden danset du vennefloka på trampolinen hele dagen!

Du brukte smokk, og bleie, og elsket den altfor store luen, som i år er altfor liten! 

Og du var lykkelig uviten om at trusselen mot enebarntilværelsen vokste i magen til mamma.


Nå, er vi en familie på fire og tiden strekker ikke til lenger. 
Ettermiddagene er ikke lenger en kopp kaffe og en runde i bloggverden. Kveldene er ikke lenger trening, sosialt samvær og timesvis med bena på bordet.

... Men, det vil bli det igjen!
Kanskje det viktigste man har med seg som foreldre til to eller fler, er viten om at også denne tiden er verdt å nyte. Det er greit å sette seg selv tid side, og bruke tiden på bare å være! 
Plutselig er denne tiden ikke mer enn et vagt minne du skulle ønske du husket mer av. Eller et falmet bilde, av et øyeblikk du skulle ønske du var mer tilstede i.


Til stadighet minner jeg meg selv om å være tilstede i nuet! Og jeg prøver å nyte øyeblikkene til det ikke er mer igjen av de...
Jeg legger merke til lyset på himmelen, frosten på marken, smilet til barna, og de lange setningene man har så lett for å svare "ha" og "ja" til.
Jeg merker mer bablingen til "lillebror", søskenkjærligheten, utviklingen, og fra tid til annen husker jeg å skrive ned i boken om våre liv.

For det er jo dette jeg vil se tilbake på, når jeg blir gammel og grå, da er det disse små hverdagsøyeblikkene jeg vil huske. 
"Stemmene" fra fortiden skal være fulle av kjærlighet og barndomsminnene fulle av hverdagsmagi! 




tirsdag 15. oktober 2013

Instagram

... Også her har instagram blitt en rask og enkel måte å dekke skrytebehovet på, så følg meg gjerne der 😊

fredag 11. oktober 2013

Det er en tid i livet ...

... Hvor man er litt fraværende og rett og slett litt "off"!
Det er som om tiden går veldig fort og veldig sent på samme tid... Man aner ikke hvordan man skal formulere seg, og ingen forstår hva man sier...
Man går i sirkel, og husker aldri hva man skal... 
Rot ryddes litt i forbifarten, og klesvasken er stort sett alltid enten skitten eller våt, og glemt i vaskemaskinen. 
Middagen er frossen, eller svidd, og vi er ofte uten brød i flere dager, fordi jeg glemmer å bake...! 

Så, dere kan forstå at det å blogge ligger langt nede på listen over ting man burde få tid til... Og alt jeg har lyst til, utsettes stadig på ubestemt tid. 


... Men helg er helg uansett, og nå er det beina på bordet -